søndag 28. november 2010

Så gjør vi så...

Første søndag i advent. Og huset er ferdig ryddet til jul (HAHAHAHAHA)- men vi gjør et lite forsøk på å unngå fullstendig bombetilstander igjen. I dag har vi harr feiring av Sprellemann 10 år (bursdag sist tirsdag). Det betyr også at det er et halvt år til neste bursdag i heimen. Jegg, alle sju er samlet fra 24. mai til 23. november.

Etter å ha hatt adventsstake til ti kroner fra Rema 1000 i 13 år, ble det invistert i ny adventsstake i fjor. Her er den fylt med julekuleladning 1 (avbildet i forrige innlegg også). Samt adventsvenngaven min fra Madam Mim på Uformelt. Flotte retrostoffer i nydelige farger. passer egentlig godt til både denne årstiden og sommeren, må se om søminspirasjonen (og tida) kommer snikende etter hvert også. Den gjør nok det.



Julekuleladning to ble også ferdig i dag. 7 kuler i rødt, hvitt og rosa. Rødt fra eget lager, hvitt er "arvet" fra snill nabo mens rosa er innkjøpt for anledningen. Til fyll bruker jeg forresten en gammel dyne, som nok har gjort sitt beste som dyne. Ultrasyntetisk, men det bryr ikke kulene seg om. Det knirker som godt gammeldags potetmel.


1. desember nærmer seg visst også, og faktisk er to av årets adventskalendre så og si ferdigpakket. Sammen med rødvin, Vårres Jul og kongerøkelse, så er det mulig at en til blir ferdig i kveld. Håpet er også at det skal bli bitte litt roligere på jobb de kommende ukene... Kanskje får man tid til å sy litt bunad?

søndag 14. november 2010

Blå

Det er vel nå det passer å vise fram litt strikking, kanskje. Strikking er, i allefall i den form jeg bedriver for tiden, en lite kreativ aktivitet. Her handler det om å følge et mønster uten å gjøre så mange vurderinger. En utmerket aktivitet når hodet er fullpakket med alt mulig annet. Det er utrolig godt å kjenne at man faktisk, ved hjelp av garn og pinner, kan lage noe!

Jeg har nå laget ferdig en genser til Olleditten. Mønster er rullegenser fra Nøstebarn. kjenner at dette ikke kommer til å bli en favoritt. Verken rullekanten eller halsløsningen er helt som jeg liker. Genseren er pyntet med et selvportrett av Olleditten, og hun er strålende fornøyd selv. Garnet fikk jeg i hemmelig venn-runde tidlig i høst, og er deilige Supersoft fra Holst garn. Pinner 2,5 og 3.




Jeg har også en julekulestrikkekonkurranse på gang. Har kommet til åtte nå, og ligger bak konkurrenten min, som i skrivende stund har meldt inn 10 kuler. Jeg har brukt restegarn på disse, og har planer om å fortsette med det, men det ser ut til at jeg må kjøpe et nøste hvitt garn, altså. Litt nedtur det, men det får vel gå. Kule kuler, synes jeg.


Lurer også på om jeg egentlig har avsluttet min offisielle stæsjbusting, med inn og utveiing. Ser at jeg har greid å la være å handle alt garnet jeg har hatt lyst på lenge nå, så da får jeg si meg fornøyd. Har også kjøpt ett kg Smart-garn til Mariushoodie til Storebror, og er godt igang med prosjektet. Har passert 200 gram oppstrikket nå.


Og ellers... Joda, tiden flyr. Snart er det adventstid.

Jeg er lærer,

og jeg liker det.

Jeg er utdannet lærer i naturfag, geografi, biologi og samfunnsfag. I tillegg er jeg utdannet montessoripedagog og har tatt hovedfag i naturfagdidaktikk. Jeg har gjennom mange år vært engasjert i, og fått utviklet meg mye som pedagog i fagene jeg kan. Jeg tror faktisk at jeg kan være en riktig god lærer også. Blant annet fordi jeg er superinteressert i fagene jeg underviser i.

Dessverre så er jeg ikke en så god lærer for mine elever som jeg kunne vært, og dette kjenner jeg på hver eneste dag. Jeg er veldig glad i mine elever, alle som en, jeg synes de er noen flotte mennesker, som alle skal behandles med respekt, og som skal få en sjans til å gjøre det aller beste ut av skolegangen sin.

For å ha full stilling med mine fag har jeg dette skoleåret ansvar for faglig tilrettelegging for, og vurdering av 130-140 elever, og vet dere, dette tror jeg sannelig jeg er istand til å klare. Så langt, så godt, ikke sant?

Så kommer vi til men-et.
I tillegg til at jeg skal tilrettelegge og vurdere (og da skal det vurderes med sikte på å hjelpe hver enkelt elev videre i faget) så skal jeg være kontaktlærer. Det er også en fin jobb. Gjennom å være kontaktlærer blir jeg enda bedre kjent med de 15 elevene jeg er kontaktlærer for, og det er et privilegium å få komme disse ungdommene litt tettere innpå livet.

Så hva er problemet da? Jo - mitt viktigste problem er TID! Hver enkelt elev skal ha tilrettelagt opplæring, de skal ha begrunnet vurdering og veiledning. Hvor mange minutter per uke eller måned kan jeg sette av til elevene for at hver enkelt kan veiledes videre? Så skal jeg visstnok ha i allefall tre samtaler med kontaktelevene mine per år, dette er samtaler jeg må være mentalt til stede i, det handlet om elevenes utvikling i skoleløpet sitt, og hvilke mål de har fremover. Jeg skal også ha kontakt med elevenes hjem, det er jo foreldrene som har det overordnede ansvaret. Jeg skal følge opp fravær, orden og atferd til elevene mine, og ikke minst skal jeg vite om hvilke utfordringer, både faglig og sosialt, hver av dem har for så, i samarbeid med de andre lærerne legge best mulig til rette for at disse utfordringene ikke skal bli et hinder for dem. Sammen med en annen kontaktlærer har jeg ansvar for en hel klasse, vi har ansvar for at de skal fungere sammen sosialt og faglig, vi har ansvar for at de skal få dekket læreplanmål på tvers av fag, vi har ansvar for at klassen får alle beskjeder den skal ha. Men jeg har jo ikke bare et hovedansvar for "min" klasse, jeg har jo et medansvar i de andre klassene jeg underviser i - og for min del er det snakk om 4 klasser i tillegg, med informasjon, beskjeder, møter og oppfølging. Og enda har jeg ikke nevnt møter med BUP, barnevern, PPT, spes.ped.rådgivere, fagseksjonsmøter, avdelingsmøter og fellesmøter...

Et annet problem er min kompetanse. Jeg er, som jeg har sagt, lærer.Det er ingen ting i min utdanning som gir meg kompetanse til å veilede elevene med faglige og sosiale utfordringer. Vi kan ønske at alle kommer fra velsmurte kjernefamilier, vi kan ønske at ingen har ADHD, dysleksi, angst og depresjon, asperger, fysiske funksjonshemminger, generelle lærevansker. Men sånn er det ikke. Skal jeg kunne hjelpe disse elevene på best mulig vis, så må jeg kunne noe om alle disse utfordringene. Men, JEG ER LÆRER! Og hva med elever som har alle forutsetninger for å gjøre det bra, men som kjeder seg, fordi jeg som lærer ikke kan gi dem de ekstra utfordringene de trenger?

Isolert sett synes jeg dette ser ganske mye ut, når man i tillegg tar i betraktning at dette er områder jeg må forholde meg til hver dag, ja da kan man kanskje se at multitasking er en helt nødvendig ferdighet i dette yrket. Har jeg satt av noen timer til å vurdere prøver, har jeg ingen garanti for at akkurat disse timene må brukes på en elev som har støtt på en eller annen utfordring i livet sitt akkurat der og da. En annen ting jeg har "glemt", er alt alt jeg gjør skal dokumenteres skriftlig... Et arbeid som både tar tid og som heller ikke er en del av min kompetanse. Jeg skal lære meg å bruke flere forskjellige programmer på data, til kommunikasjon, loggføring, vurdering, registrering, rapportering, varsling... Faglig og fagdidaktisk oppdatering, mer og mer bruk av IKT i opplæringen, når skal jeg få tid til å gjøre dette?

Joda, jeg vet at jeg har komprimert arbeidsår, at mine arbeidsdager er lengre enn i de fleste andre yrker. Og sannelig arbeider jeg disse timene, og tar mine ferier med stolthet - men med en viss bismak, for jeg vet at jeg alltid kunne gjort jobben min så utrolig mye bedre hvis jeg bare hadde hatt litt mer tid, litt mer konsentrert om det jeg faktisk er utdannet til. Jeg vet også at jeg ikke er den eneste læreren som kjenner det sånn, og som konstant går og lurer på om dette er et yrke man kan bli i. Bør jeg søke om noen flere "skitt-la-gå"-hormoner, eller finnes det et håp i det politiske Norge om å gjøre noe slik at jeg i tillegg til å jobbe sent og tidlig, også kan sitte igjen med litt stolthet. Stolhet over å kjenne at i dag har jeg virkelig gjort jobben min! Jeg er så heldig å få jobbe ved en skole hvor det er forståelse for at hverdagen er hektisk, og hvor det legges best mulig til rette for meg, men skolen er også bundet på hender og føtter. Ledelsen jobber minst like mye som meg for å få alle pusslespillbitene til å passe best mulig sammen  - ære være dem for det!

Jeg er lærer, og jeg liker det. Men vet sannelig ikke om jeg vil anbefale noen andre å bli lærer. Ikke med de forutsetninger vi har i dag.

... glemte å nevne at jeg skal bedrive en del timer med undervisning også...