søndag 14. november 2010

Jeg er lærer,

og jeg liker det.

Jeg er utdannet lærer i naturfag, geografi, biologi og samfunnsfag. I tillegg er jeg utdannet montessoripedagog og har tatt hovedfag i naturfagdidaktikk. Jeg har gjennom mange år vært engasjert i, og fått utviklet meg mye som pedagog i fagene jeg kan. Jeg tror faktisk at jeg kan være en riktig god lærer også. Blant annet fordi jeg er superinteressert i fagene jeg underviser i.

Dessverre så er jeg ikke en så god lærer for mine elever som jeg kunne vært, og dette kjenner jeg på hver eneste dag. Jeg er veldig glad i mine elever, alle som en, jeg synes de er noen flotte mennesker, som alle skal behandles med respekt, og som skal få en sjans til å gjøre det aller beste ut av skolegangen sin.

For å ha full stilling med mine fag har jeg dette skoleåret ansvar for faglig tilrettelegging for, og vurdering av 130-140 elever, og vet dere, dette tror jeg sannelig jeg er istand til å klare. Så langt, så godt, ikke sant?

Så kommer vi til men-et.
I tillegg til at jeg skal tilrettelegge og vurdere (og da skal det vurderes med sikte på å hjelpe hver enkelt elev videre i faget) så skal jeg være kontaktlærer. Det er også en fin jobb. Gjennom å være kontaktlærer blir jeg enda bedre kjent med de 15 elevene jeg er kontaktlærer for, og det er et privilegium å få komme disse ungdommene litt tettere innpå livet.

Så hva er problemet da? Jo - mitt viktigste problem er TID! Hver enkelt elev skal ha tilrettelagt opplæring, de skal ha begrunnet vurdering og veiledning. Hvor mange minutter per uke eller måned kan jeg sette av til elevene for at hver enkelt kan veiledes videre? Så skal jeg visstnok ha i allefall tre samtaler med kontaktelevene mine per år, dette er samtaler jeg må være mentalt til stede i, det handlet om elevenes utvikling i skoleløpet sitt, og hvilke mål de har fremover. Jeg skal også ha kontakt med elevenes hjem, det er jo foreldrene som har det overordnede ansvaret. Jeg skal følge opp fravær, orden og atferd til elevene mine, og ikke minst skal jeg vite om hvilke utfordringer, både faglig og sosialt, hver av dem har for så, i samarbeid med de andre lærerne legge best mulig til rette for at disse utfordringene ikke skal bli et hinder for dem. Sammen med en annen kontaktlærer har jeg ansvar for en hel klasse, vi har ansvar for at de skal fungere sammen sosialt og faglig, vi har ansvar for at de skal få dekket læreplanmål på tvers av fag, vi har ansvar for at klassen får alle beskjeder den skal ha. Men jeg har jo ikke bare et hovedansvar for "min" klasse, jeg har jo et medansvar i de andre klassene jeg underviser i - og for min del er det snakk om 4 klasser i tillegg, med informasjon, beskjeder, møter og oppfølging. Og enda har jeg ikke nevnt møter med BUP, barnevern, PPT, spes.ped.rådgivere, fagseksjonsmøter, avdelingsmøter og fellesmøter...

Et annet problem er min kompetanse. Jeg er, som jeg har sagt, lærer.Det er ingen ting i min utdanning som gir meg kompetanse til å veilede elevene med faglige og sosiale utfordringer. Vi kan ønske at alle kommer fra velsmurte kjernefamilier, vi kan ønske at ingen har ADHD, dysleksi, angst og depresjon, asperger, fysiske funksjonshemminger, generelle lærevansker. Men sånn er det ikke. Skal jeg kunne hjelpe disse elevene på best mulig vis, så må jeg kunne noe om alle disse utfordringene. Men, JEG ER LÆRER! Og hva med elever som har alle forutsetninger for å gjøre det bra, men som kjeder seg, fordi jeg som lærer ikke kan gi dem de ekstra utfordringene de trenger?

Isolert sett synes jeg dette ser ganske mye ut, når man i tillegg tar i betraktning at dette er områder jeg må forholde meg til hver dag, ja da kan man kanskje se at multitasking er en helt nødvendig ferdighet i dette yrket. Har jeg satt av noen timer til å vurdere prøver, har jeg ingen garanti for at akkurat disse timene må brukes på en elev som har støtt på en eller annen utfordring i livet sitt akkurat der og da. En annen ting jeg har "glemt", er alt alt jeg gjør skal dokumenteres skriftlig... Et arbeid som både tar tid og som heller ikke er en del av min kompetanse. Jeg skal lære meg å bruke flere forskjellige programmer på data, til kommunikasjon, loggføring, vurdering, registrering, rapportering, varsling... Faglig og fagdidaktisk oppdatering, mer og mer bruk av IKT i opplæringen, når skal jeg få tid til å gjøre dette?

Joda, jeg vet at jeg har komprimert arbeidsår, at mine arbeidsdager er lengre enn i de fleste andre yrker. Og sannelig arbeider jeg disse timene, og tar mine ferier med stolthet - men med en viss bismak, for jeg vet at jeg alltid kunne gjort jobben min så utrolig mye bedre hvis jeg bare hadde hatt litt mer tid, litt mer konsentrert om det jeg faktisk er utdannet til. Jeg vet også at jeg ikke er den eneste læreren som kjenner det sånn, og som konstant går og lurer på om dette er et yrke man kan bli i. Bør jeg søke om noen flere "skitt-la-gå"-hormoner, eller finnes det et håp i det politiske Norge om å gjøre noe slik at jeg i tillegg til å jobbe sent og tidlig, også kan sitte igjen med litt stolthet. Stolhet over å kjenne at i dag har jeg virkelig gjort jobben min! Jeg er så heldig å få jobbe ved en skole hvor det er forståelse for at hverdagen er hektisk, og hvor det legges best mulig til rette for meg, men skolen er også bundet på hender og føtter. Ledelsen jobber minst like mye som meg for å få alle pusslespillbitene til å passe best mulig sammen  - ære være dem for det!

Jeg er lærer, og jeg liker det. Men vet sannelig ikke om jeg vil anbefale noen andre å bli lærer. Ikke med de forutsetninger vi har i dag.

... glemte å nevne at jeg skal bedrive en del timer med undervisning også...