Bare ikke så fort...
I august(!) ga jeg bort et gavekort på en veske for badetøy (av den grunn at jeg ikke rakk å sy ferdig en til den gjeldende anledning). Sammen med mottaker ble jeg raskt enig om fasong på veska (big shopper fra Stoff og Stil). Så har jeg tenkt og tenkt på hva slags stoff jeg skulle bruke da. Det tok ganske lang tid før jeg fant ut at dette stoffet ble det riktige. Men så snart det ble klart, ble også mottakeren enig også.
Inni hadde jeg egentlig planlagt å bruke voksduk fra Stoff og Stil, men etter å ha sydd to slike vesker, og slitt mye med det, av slik voksduk, skrinla jeg det prosjektet. Dermed måtte det kjøpes inn ny voksduk, fant denne fine og veldig håndterlige på Princess. Så da var det bare å sy! Det gikk jo fort unna. Hehe. Veldig fornøyd med resultatet, faktisk. Altså, her gikk det med ny voksduk, men i forhold til marsutfordringen, så var den ikke ny, for den ble innkjøpt i februar. I forhold til nyttårsforsettet så holder det også, har noen kroner å gå på etter salg av et par bærenett. Skråbåndet er fra eget lager.
Nå gjenstår og sy en pose til badedrakten, så ikke alt annet i veska blir gjennomvått.
Bortsett fra det så bedriver jeg minst mulig for tiden, for å skaffe et lite energilager... Men jeg leser, og etter en ny runde med noen Agatha Christie-bøker, fant jeg fram en bok jeg fikk i julegave, Jentene fra Riyadh, av Rajaa Alsanea.
Boka passer utrolig godt i disse 8. mars-tider. Synes det er vanskelig å beskrive boka. Men jeg gleder meg til å lese videre hver gang anledningen byr seg. Blir veldig fasinert av Saudi-Arabia, men kjenner jeg er usikker på om dette kan være sant. Selv om jeg egentlig tror det. Må innrømme at jeg vet veldig lite om livet i arabiske land, og ser at en del av mine fordommer blir utfordret. Jeg har sett for meg at høyt utdannede kvinner ikke kan være undertrykte, men du store verden hvor feil jeg tar.
Boka er godt skrevet, hadde det vært svart og svart og svart, hadde jeg ikke sett råd for å lese den. Men det er ikke svart, og kanskje er det derfor jeg kjenner meg så usikker på om det virkelig kan være sånn?
Synes det siste avsnittet jeg leste i kveld er ganske betegnende for mye av det boka handler om: "Matti, som kom fra et fritt land, mente at kjærlighet var noe helt enestående og mirakuløst. Dette hadde hun selv trodd da hun var liten, før hun forlot Amerika for å bosette seg i hjemlandet, der kjærlighet ble behandlet som en utenlandsk vits man kunne le av en stund før høyere instanser satte en stopper for den."
Herlighet - det er mye jeg ikke vet om den verden jeg lever i. Og fyttigrisen, jeg er vanvittig heldig som er født i Norge!!!
